Hei! Plutselig kom jeg på at jeg kan jo bruke tegnspråk her i stedet for å skrive. Da kan jeg både fortelle dere hva jeg holder på med, men også øve på tegnspråk. Tror det blir bra. I dag har jeg vært på skolen fra 8-12, der jobbet vi i forhold til skrivetolking fordi de andre har eksamen neste uke, på tirsdag tror jeg. Ja...synes det er spennende. I morgen skal vi gjøre det samme, men med nye oppgaver. Ja...tror ikke det er noe mer å fortelle. Hadet (kniiiiiis)

Sykt kleint. Sykt..dør faktisk litt innvendig av å se på dette. haha.

2016 har vært et tungt år så langt. Et år jeg fint kunne klart meg uten så langt. Jeg er så sint. SÅ fryktelig, fryktelig sint. Og trist. Jeg kjenner meg selv nesten ikke igjen. Men på dager som dette er det godt å kunne kjenne litt på sitt gamle selv, livsnyteren. Det er ikke så mye som skal til å gjøre meg glad. Bare det å kjenne varmen fra sola mot huden, se vannet glitre og høre fuglene kvitre. Stillheten jeg ikke takler for tiden, som fører til tankekjør, anspente skuldre og et verkende hode, plager meg ikke så mye på denne typen dager. For jeg har jo egentlig så mye å være takknemlig for, det er bare ikke alltid like lett å se det.

Da sitter jeg her på rommet mitt i Bergen, og er nesten halvveis med tredje og siste år som tegnspråkstudent. Forhåpentligvis. 2015 har vært et år som har bydd på mange utfordringer. Utfordringer som har gjort at jeg har vært veldig sliten, både fysisk og mentalt, store deler av året. Nå sitter jeg her og har 4 uker med praksis bak meg, 3 av de bestått. Å bli syk første uka i praksis var som å føltes som å få et slag i ansiktet, og jeg sitter igjen med en følelse av at det var en av de verste ukene i mitt liv. Jeg klarte å gjennomføre to av fire dager før jeg ble syk, og de siste dagene bestod av manglende matlyst, oppkast og tårer. Før meg er det bare en person som har opplevd å bli syk under denne praksisperioden, og jeg burde selvfølgelig ikke blitt overrasket over at hvis det var noen som skulle oppleve noe sånt, så var det jo selvfølgelig meg. Men det gjorde jeg. Tårene som ikke ville stoppe innser jeg nå var grunnet bitterhet og fortvilelse, ikke fordi jeg var trist. Jeg følte meg helt alene, og måtte selv ta ansvar for å holde meg oppdatert om hva om skjedde rundt meg til tross for at jeg nesten ikke orket å stå på beina. Jeg husker fortsatt jeg ringte til mamma når begeret hadde rent over. Jeg hadde fått nok. Som jeg forklarte til mamma har dette studiet vært som å spille på et lag der ingen heier på deg. Det har vært den ene motgangen etter den andre. "Du kan ikke prate dialekt." "Stemmen din er alt for lav." "Tegnene dine må være større." "Du må tørre å ta din "plass" som tolk." Joda, alt det der er greit. Selvfølgelig skal ikke bruker måtte "lide" av at jeg ikke gjør nok ut av meg, men selv om det kanskje kan virke som jeg overdriver, så gjør jeg ikke det. Beskjedene i seg selv er kanskje ikke de verste å få, men for meg blir oversettelsen = hvis du skal være tolk må du være en helt annen person enn det du er.   

Jeg tror at helt siden første året har jeg gått grundt og følt på at jeg er en av de dårligste i klassen. At jeg aldri strekker til. Det å ikke få godkjent den første praksisuka følte jeg bekreftet dette, selv om det var fordi jeg ble syk.

Nå etter tre uker i tolkepraksis sitter jeg endelig igjen med en følelse av; "Jo, vet du hva?! Jeg KAN, og jeg VIL klare dette." Hva er det som har gjort denne endringen i tankegangen? Jo, helt enkelt. Jeg møtte noen som endelig var på laget mitt. De bygget meg opp i stedet for å rive meg ned. Selvfølgelig fikk jeg høre at det er mye jeg må jobbe med, men i stede for å bare få høre alt jeg IKKE kan, valgte de å fortelle meg det jeg KAN. "Du har et fint tegnspråk som er behagelig å se på." "Stemmen din må være høyere, men du ordlegger deg veldig fint." "Du ER veldig "tolk"." "Jeg ser frem til å tolke med deg i fremtiden."

Jeg håper jeg er like heldig i neste praksis, og får veiledere som er fungerer so støttespillere, og som gir meg motivasjon til å fortsette. 

Da har det allerede gått noen uker siden vi kom hjem fra New York. Det føles som en evighet siden. Sommeren går alt for fort! Vi hadde en helt fantastisk tur med masse opplevelser. Nå kan jeg si at jeg har vært publikum på to Tv-show og sett Morgen Freeman og Robert De Niro, har sett Manhattan fra et helikopter, har møtt og tatt bilde med James Franco, har navnet mitt på Brooklyn Bridge, fått meg en ny favorittdrikke på Starbucks (Valencia Orange, anbefales!"), vært innom Coney Island og Luna Park, tatt berg-og-dal-bane (mange) for første gang, shoppa på Times Square, gått gjennom High Line Park, slappa av i Central Park, drukket Milkshake, spist bagel og mye mer!  Takknemlig og superfornøyd!           

New York @ night

"One belongs to New York instantly, one belongs to it as much in five minutes as in five years." 


- Tom Wolfe.

Paris, je t'adore

I slutten av mars var vi på klassetur til Paris. Og for en tur det var! Vi var der kun i tre dager, men jeg føler virkelig vi fikk oppleve det meste av det Paris har og tilby. Vi fikk dessverre ikke opplevd Disneyland, siden det er et stykke å reise, og vi hadde så mye annet vi ville oppleve. Vi var der mandag 24. mars til torsdag 27. mars, og det var bare tirsdagen vi hadde opplegg i forbinnelse med skolen. Da startet vi dagen med besøk til døveskolen, lunsj på Cafè Signes, og omvisning på tegnspråkteater. Resten av dagene gikk faktisk bare til sightseeing og resturantbesøk. For en fantastisk by!    

Bursdag

På onsdag våknet, og skulle inn på kjøkkenet for å lage frokost ble jeg mildt sagt overrasket. Kjøkkenet hadde blitt dekorert med en hel haug med balonger, kjempe fine muffins stod klare og ventet på meg på kjøkkenbordet sammen med et søtt bursdagskort. Det er lenge siden noen har gjort så "big deal" ut av bursdagen min, så det var superkoselig! I tillegg var det den første ordentlige vårdagen her i Bergen (og siste på en stund ser det ut som). Etter frokost, og noen muffins, tok meg og Tone turen ut i det nydelige været. Tenk å ha en så snill roomie! I halv fem tiden, møtte jeg den herlige kollokviegruppa mi, klar for gruppetrening. Etter trening så hadde snille Tone lagd pizza til oss. For en luksus! Ble skikkelig bortskjemt. På kvelden kom de alle på besøk, og vi koste oss med masse med godteri, brownies, boller og muffins. Tenker alltid at det ikke er så viktig med bursdager, men må innrømme at det er utrolig koselig og tenke på at noen orker og styre så mye bare for at jeg skal ha en bra dag. Jeg er heldig. 

Because I'm happy

Noe av det beste med tegnspråkstudiet er at vi har studiedag hver onsdag. Det passer veldig greit med tanke på at det er tegnspråkkafé og seine tirsdagskvelder. Den perfekte onsdagen, i mine øyne, blir tilbrakt som dette. Nydusjet etter en god treningsøkt "tidlig" på dagen, så resten av dagen kan tilbringes med te, en fantastisk god bok, snacks og glad-musikk.  

Små gleder i hverdagen.

Home is where the heart is

Nå er det kun seks dager igjen til vinterferien, og til jeg reiser hjem til det herlige Sørlandet. Har ikke vært hjemme siden juleferien nå, så kjenner at det skal bli helt utrolig godt å komme hjem en tur! I tillegg til det skal vi jo til Oslo for å se Michael Bublé. Glede!

Nå er  jeg klar  for tegnspråk-fest med den beste klassen, og det er "siste sjansen" for å ha det gøy sammen før vinterferien, siden hele neste uke går til å forberede seg til førprøven (prøveeksamen). Denne må vi bestå for å få lov til å ta den praktiske eksamen i mai. Spennende!

Ha en fin helg, alle =)

It's a beautiful day, don't let it get away.

Det er nesten litt flaut å si at jeg i dag har vært på fløyen for første gang, etter å ha bodd her i over et halvt år. Det var en kjempe fin tur! Vi tok Fløibanen ned igjen, så da fikk jeg prøvd den også. Også så heldige vi var med været! Helt utrolig at vi bare er i februar.

Etter det gikk vi og kjøpte oss frozen yougurt. Veldig godt, mye bedre enn vanlig is, spør du meg. Men det var selvfølgelig også veldig dyrt. Blir nok en stund til neste gang ja. Det var en fin "premie" for å bruke fridagen på noe litt fornuftig i alle fall! Hehe.

BMTH

Håper jeg får mulighet til å se Bring Me The Horizon på Hovefestivalen i år! 

I see fire

Back to reality

Da har dette semesteret allerede vart i 19 dager, og jeg kan ikke begripe hvordan dagene bare forsvinner. Nå er det to måneder til vi reiser til Paris, og bare 4 måneder til skoleåret er overstått og  New York står for tur! Det føles helt uvirkelig. 

Etter både skriftlig hjemmeeksamen og juleferie har det vært veldig godt å komme tilbake til "tegnspråkverden" igjen. Forrige uke var vi i praksis på Ål Fhs i en uke, og det var veldig lærerrikt og spennende! Der var det bare døve lærere, og veldig lite opplegg med tolk. Utfordrende, men veldig nyttig. Det er jo bare sånn vi lærer.  Også må jeg jo si at det var ganske idyllisk der med masse snø og 25 minusgrader. Men jeg må også påpeke at det var utrolig deilig å komme tilbake til Bergen igjen, med bare veier og bare noen få minusgrader. Og min egen seng, og eget rom. Det er utrolig godt med litt alenetid etter en sånn uke, til tross for at vi er en veldig bra klasse med så mange fantastiske jenter! 

Denne helga har jeg bestemt meg for å bare holde meg hjemme, og prøve å få ferdig den skriftlige mappeoppgaven som skal leveres på fredag. Ca. 400 ord to go. Oppgaven handler om proform, noe vi skal ha undervisning i til uka. Det er noe av det jeg synes er vanskligst med tegnspråk, så håper virkelig jeg får bedre grep på det etter denne uka er over. Wish me luck!

Lana Del Ray

I heart Bergen

Det er så mange fantastisk fine stemninger her i Bergen! Det er absolutt ikke vanskelig å bli inspirert til å ta bilder.

Da var mappeoppgave nr. 2. også bestått. Heldigvis! Jeg merker jeg må jobbe hard fremover nå, men det er absolutt verdt det! Det jeg må jobbe mest med er at jeg er alt for usikker på meg selv, og alt for redd for å gjøre feil. Man lærer jo ikke hvis man ikke tørr å dumme seg litt ut, eller?

Mappeoppgave

De siste to ukene har vi jobbet med enda en mappeoppgave. Denne gangen var temaet "Eventyr", og da måtte hele klassen utspille sin egen versjon av "Presten og Klokkeren." Det er noe med det å sitte og jobbe i Språklaben i mange timer som gjør at du føler at du kommer til å bli gal. Det er utrolig rart og uvant å sitte og filme seg selv i time etter time, og begynne helt på nytt for hver minste feil du gjør. I tillegg skal filmen vare i mellom 5 - 8 minutter. Er den 4:59 eller 8:01 må du spille inn på nytt. Men til gjengjeld er det helt utrolig deilig å bli ferdig! Nå skal vi heldigvis ikke ha ny mappeoppgave før etter jul, så nå er det bare eksamen som gjenstår før jul! Hvis jeg består denne oppgaven da. Krysser fingrene!  

The ones we love are never truly gone

 

The fault in our stars

- John Green.

I går var hadde jeg en utrolig BRA dag! Det er så deilig med de dagene man ler så mye at man kjenner gleden i kroppen resten av dagen. Jeg er så glad for at jeg har havnet i klasse med folk som jeg trives så godt med.

Etter skolen var vi hos Ingrid i noen timer før vi gikk videre til Kaos, og Tegnspråkkafé. Det var superkoselig! 7 jenter som satt og spiste muffins og sang Disney-sanger. Det var like før det bare ble Disney-kveld i stede for å gå på Kaos, men det er jo så utrolig gøy og lærerrikt, så jeg er veldig glad for at vi kom oss av sted til slutt. De sier at man lærer tegn på skolen, men man lærer tegnspråk på Tegnspråkkafè, og det må jeg absolutt si meg enig i. Jeg har funnet ut at jeg egentlig er mye flinkere til å forstå hva andre som bruker tegnspråk sier, enn jeg er til  bruke det selv. Men det er jo viktig å skjønne hva som blir sagt også. Heheh.

Er det en sang som passer bra på dager som dette, så må det være denne;